Mitt lille liv

Gul ondskap Du har sikkert hørt om leken "gul bil". Bare i tilfelle du ikke har det, skal jeg forklare reglene for deg: 1. Hvis du ser en gul bil, kan du slå en (bekjent) som befinner seg i nærheten vennlig i skulderen/armen og si "gul bil" 2. Hvis personen slår deg hardt tilbake, har du lov til å slå ham/henne fem ganger 3. Det er ikke lov til å samle opp gule biler 4. Lastebilder/trailere, gravemaskiner, busser og motorsykler er ikke gule biler. Kun gule biler er gule biler. Denne lille leken er et ganske stort irritasjonsmoment i min hverdag. Da det startet for omtrent to år siden, slo alle meg. Jeg oppdaget aldri de gule bilene, selv ikke etter at folk hadde pekt på dem og sagt: "Se, en gul bil", sett forventningsfullt på meg og deretter - etter å ha skjønt at jeg ikke så noe annet enn en bil som var farget gul - slått meg og sagt: "Gul bil!" i en overgitt tone. Det var ganske enkelt slik at jeg ikke tenkte: "Oi, en gul bil, nå kan jeg slå noen." Jeg tenkte ikke over de gule bilene. Jeg så ikke etter gule biler. Om en gul Dolly Dimples-bil kjørte rett forbi meg, merket jeg det ikke, simpelthen fordi jeg ikke så etter dem! Jeg har flere venner som har det veldig gøy med å slå meg på gule biler. De liker nok min blindhet for de gule bilene og frustrasjonen jeg skriker ut for hvert slag bedre enn faktisk å slå meg forsiktig i armen. Nå, da jeg har begynt på en ny skole og ikke ser dem så ofte som før, ser jeg gule biler overalt. For to dager siden så jeg ni, i går registrerte jeg atten, og i dag (før klokken ni om morgenen) har jeg sett fem. Det at jeg ser bilene er ikke den største plagen. Det som virkelig irriterer meg, er at nå - når jeg endelig ser dem - er det ingen i nærheten jeg kan slå. Jeg kan ikke skrike: "Gul bil!" og klabbe til den gamle damen som sitter foran meg på bussen. Jeg kan ikke lange ut et slag mot den metal-fyren som alltid står på busstoppen mitt om morgenen, men som jeg aldri har snakket med, og unnskylde meg med at jeg så en gul bil. Det eneste mennesket jeg treffer daglig som jeg kan slå, er kjappere enn meg på denne leken. En dag kommer jeg til å knuse den gule bobla i nabolaget med slegge i frustrasjon. Fredag 29. mai klokken 09.34 En mørk fristerinne Du er sulten, og åpner kjøleskapsdøra for å finne noe å spise. Et eple, en skive med ost, kanskje noen middagsrester. Men så... Du ser den i det du åpner kjøleskapsdøra. -Sjokoladen. Alle tankene dine om eple, brød og middagsrester forsvinner. Alt som er igjen i hodet ditt er tanken på sjokolade. Sjokolade. Åh, så herlig smaken er! Den mørke, harde, litt bitre smaken av sjokolade. Den kiler deg på tunga, tilfresstiller smaksløkene dine og bringer deg inn i himmelen. I alle fall føles det slik ut i de små minuttene det tar å spise den opp. Men så... Så er den plutselig borte. Du har spist sjokoladen, og alt som er igjen er papiret og en søt ettersmak. Borte. Borte for alltid. "Hvorfor?!" tenker du ulykkelig. Øyeblikkets begjær er vekk, og du kan ikke skjønne hvorfor du spiste opp sjokoladen så fort. Den svake ettersmaken gir deg ikke fred, og selv om du vet det bare er en liten bit av hva det egentlig var, kan du ikke slutte å tenke på den. Sjokolade. Dette er kjærlighetssorg. Det er en rastløs og håpløs jakt på mer. For når du først har tatt én bit, kan du ikke slutte. Du vet det ikke er mer, du vet du ikke kan få mer. Men du vil ha. Det gjør deg gal. Den gjør deg gal: Sjokoladen. Vi elsker den. Men samtidig hater vi den, den som gjør dette mot oss. Tirsdag 05. mai klokken 12.14 Støttegruppe for naturfag-null søkes! Alle mennesker har ting de sliter med. Veldig mange vil si de sliter med matte, noen påstår de er elendige til å tegne, og de færreste vil inrømme at de kan synge. Jeg sliter når det kommer til sport. Det er allmenn kjent. Men i dag skal jeg ikke snakke om mine fantastisk håpløse forsøk på å imponere gymlæreren, jeg skal snakke (skrive) om hvor dårlig jeg er i naturfag. For det er jeg nemlig også. (Ja, jeg vet det er vanskelig å tro at jeg er dårlig til hele to ting.) Jeg har aldri forstått naturfag. Aldri. Jeg sleit allerede på barneskolen, og det vi lærte om i naturfag på den tiden var for det meste "dette er en eik, dette er en furu"-ting. Men siden det var barneskolen, en instutisjon laget kun for å ydmyke og herde folk, var det aldri et stort problem. Det var først da jeg begynte på ungdomsskolen at det ble alvor. Naturfagslæreren min på ungdomsskolen var en gammel mann som levde for naturfag og rypejakt (rype som i fuglen rype). Han kunne ramse opp det periodiske system, alle muskler og bein i menneskekroppen på latin, og kastet ut formler med masse tall og bokstaver daglig. Til tross for at han var et slikt geni, lærte jeg omtrent ingentnig. Det eneste jeg kan huske fra naturfagstimene på ungdomsskolen, er fotosyntesen. Og jeg kan den ikke særlig godt engang. Men jeg kom meg gjennom ungdomsskolen med en firer i naturfag, kun ved å pugge alle definisjonene og setningene i den slitne, gamle naturfagsboka der alle hadde puddelsveis. På denne media-linja jeg går på, har vi heldigvis ikke så mange allmenfag. Vi har matte, engelsk, norsk og naturfag. (Og gym.) Her på Møglestu finnes egne grupper for de som sliter med matte, de som sliter med engelsk, ja, til og med de som sliter i norsk. Men jeg spør meg stadig: Hvor blir det av en støttegruppe for de som sliter i naturfag? Ingen svarer, selvsagt. -Jeg spør jo bare meg selv. Og siden ingen gruppe for oss som ikke skjønner naturfag enda(!) er opprettet, må jeg leve med å late som jeg skjønner hva læreren sier. "-og da får man Mg^2r og O^2-, som er det samme som MgO", sier han. "Ikke sant?" Folk rundt meg nikker enige, og jeg forter meg å nikke jeg også. Problemet er at skolen plutselig krever at vi skal begynne å tenke. Skolen har aldri før gjort noe sånt, de har bare sagt: "Pugg dette" og: "Dette er riktig, dette er feil". Spør vi hvorfor, så "bare er det sånn". Skolen har alltid hjernevasket oss. Det har aldri vært meningen at elever skal kunne tenke, for om vi kan tenke kan vi også protestere. Og nå, helt plutselig, vil de at vi skal begynne med det. Tenking er ikke bare bare. Tenkemuskelen må trenes opp i løpet av lengre tid. Det var i denne forbindelsen brannalarmen gikk i dag. -Klassen vår skulle tenne på Magnesium, et forsøk naturfaglæreren ville ha oss til å gjøre. Jeg hadde akkurat klart å brenne opp magnesiumstripen min da brannalarmen gikk og vi måtte se til å pelle oss ut. Da vi kom tilbake var det masse mennesker som måtte sjekke klasserommet vårt og brannalarmen og ikke vet jeg, men det jeg forsto var at noen i vårt klasserom hadde utløst alarmen. De fleste av oss hadde ikke tent på Magnesiumtingen sin enda, så da Kim dulta borti meg og sa at det sikkert var meg som var skyld i dette, hørtes ikke det helt usannsynlig ut. Så hva skal man si? Jeg kan komme med en unnskyldning her og nå, for at jeg kanskje utløste brannalarmen. Det var ikke meningen. Men elevene er sikkert ikke sinte på meg, det er vel bare vaktmesteren og alle realfagslærerne som irriterer seg over dette. Og da vil jeg si til mitt forsvar: Om dere hadde hatt en gruppe for oss som sliter i naturfag,ville dette aldri ha skjedd. Tirsdag 17. mars klokken 16.40 Hva skal du bli når du blir stor? "Hva har du tenkt å bli?" Åh, så lei man blir av det spørsmålet. Helt fra man begynner på skolen og til man får seg en jobb de fleste mener man kan holde seg i (altså ikke i kassa på Rema1000 eller som vaskedame på den gamle barneskolen) får man dette spørsmålet. Jeg har syv tanter, to bestemødre og... nei, jeg vet ikke hvor mange grandtanter jeg har. Men la meg si det slik: Det er mange av dem! Og i mer enn ti år har jeg blitt spurt om dette hver eneste gang jeg treffer dem. Men det er ikke bare de som spør, mine tyve søskenbarn, min mors uendelig store omgangskrets og nå i nyere tid til og med folk på min egen alder! Det er helt utrolig. Jeg blir så oppgitt. Kanskje mest fordi jeg ikke har så veldig mange idéer om hva jeg skal bli. Da jeg var mindre svarte jeg ganske enkelt bare "større", men nå som jeg er 16 år og 1,7 meter, bør jeg kanskje slutte så folk ikke misforstår. Hvordan skal jeg vite hva jeg vil like om fem år? Hvordan kan jeg vite hva jeg vil jobbe som i fremtiden? Hvordan kan jeg vite om jeg i det hele tatt lever om to år? Jeg lever i nuet. Jeg bekymrer meg ikke noe særlig for hva som skjer om et halvt år. Et halvt år er lenge til. Det er 182 dager til. 182 dager er lang tid. Mye kan forandre seg. Så i det siste har jeg funnet et nytt svar på spørsmålet: "Jeg vil bli bestemor". Det setter folk litt ut, samtidig som jeg faktisk godt kunne tenke meg å bli bestemor en gang i fremtiden. En pinlig episode oppsto en gang på grunn av dette svaret mitt. Det var en kamerat på min alder som spurte meg om hva jeg ville blir, og da jeg svarte "bestemor", sa han: "Jeg vil også bli besteforelder." Dermed oppsto en slik pinlig stillhet. De fleste kan sikkert tenke seg alle hintene som ingen av oss mente, men som likevel svevde i lufta mellom oss. Jeg var så utrolig lettet da han brøt tausheten ved å si: "Jeg vil bli far", så jeg kunne få sagt: "Jeg vil ikke bli mor". Hvordan samtalen fortsatte, er en annen historie. Dette var bare en liten anektdote. Fredag 27. februar 2009 klokken 14.40	Side 1 av 2 Neste side
	Blogginlegg: Side 1: - Gul ondskap [29.05] - En mørk fristerinne [05.05] - Støttegruppe for naturfag-null søkes! [17.03] - Hva skal du bli når du blir stor? [27.02] Side 2: - Rollespill - hva er det? [27.02] - Fascinerende kjedsomhet [18. feb] - Den kreative tørke [14. feb] - En seksten år gammel husmor [12. feb] - Om å ha en frossen kompe i veska [11. feb]
	Om bloggeren: Det er omtrent 6,5 milliarder mennesker i verden. Bloggens navn - Mitt lille liv - gjenspeiler dette. Jeg er bare én av 6,5 milliarder. Jeg heter Ingrid. Omtrent 3% av Norges befolkning heter Ingrid. Ingrid er også brukt i Danmark, Sverige, USA og Storbritannia. Hvis du likevel vil vite mer om meg, kan du gå inn på hjemmesiden min: insy1.moglestumedia .net
	Bloggen handler om Denne bloggen handler om helt vanlige ting som skjer i hverdagen. Det kan være en tanke jeg får, noe jeg begynner å filosofere litt over, eller det kan være en liten, litt annerledes hendelse.
	Nedover her er det en del ganske tilfeldige bilder som har svært lite med bloggen å gjøre... Dette er bloggeren (meg, Ingrid) Dette er også bloggeren. Sjarmerende pike, er hun... Utrolig hva man finner når man blar gjennom mapper på dataen... Karen og Gjermund kan nå glede seg over å være i min blogg. Edguy - Superheroes Herlig sang og med en utrolig morsom musikkvideo. Dette er mine sjarmerende to ungste søsken. -Min nye skrivebordsbakgrunn. Sax It, den tøffeste saksofongruppa i Grimstad. Bildet er fra våren 2007, da vi deltok på UKM og var i fylkesmønstringen i Arendal. Denne er til Karen: Franz Ferdinand - Cold hard bitch Ikke fordi det beskriver Karen, men fordi det er en Franz Ferdinand-sang jeg har dilla på. De mest fantastiske bildene blir til når fotografen må være bildemodell for lenge og det ligger en stor frakk to meter unna. Tyvesidede terninger. Kalles d20 - d står for dice, og 20 for antall sider terningen har. Man har også d4, d6, d8, d10 og d12. Det fine sølvarmbåndet jeg har laget. Gjermunds d20-terning er i midten.

Denne siden er ikke Copyrighted, men er derimot beskyttet av Åndsverksloven, noe som ikke gjør den helt store forskjellen.